Mitt første kunstkjøp

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 22 år gammel, altså for 17 år siden. Den dagen jeg vel var installert i min lille hybelleilighet på omtrent 30 kvadratmeter hadde jeg alt jeg trengte, syntes jeg. Til og med en Moccamaster hadde funnet sin behørige plass på det lille tekjøkkenet. En som kom på besøk sa at hun aldri hadde sett en så perfekt innflytting før. Det skulle vise seg at min ringe bolig likevel hadde en vesentlig mangel. Denne feilen var ikke noe jeg selv la merke til, eller noe som plaget meg på noen som helst slags måte, men besøkende ga tydelig uttrykk for at alt ikke var slik det burde være. Det manglet nemlig bilder på veggene. Jeg forsto ikke, og forstår heller ikke den dag i dag hvorfor det er så viktig å ha bilder på veggene. Hvis folk absolutt må ha noe å glane på når de er på besøk et sted, kan de vel bare lukke øynene og mane fram ”Brudeferd i Hardanger” og ”Elg i solnedgang” for sitt indre åsyn, eller ta med seg et Edvard Munch-maleri hjemmefra? Jeg stilte meg ikke helt uvillig til å gå til anskaffelse av noe som kunne pryde de grå og nakne betongveggene, men da skulle det være noe litt spesielt, og det måtte for all del ikke være en simpel reproduksjon, kjøpt på det forhatte varehuset Ikea som jeg skrev om på søndag. Det skulle være noe jeg hadde et forhold til, slik at jeg kunne ha et håp om å huske motivet selv om jeg skulle bli 100 år og tannløs.

Den lille hybelleiligheten ble etter hvert byttet ut med en større bopæl, men denne var også mangelfull med grå, nakne og kjedelige betongvegger. Kjøkken med vinhylle og krydderhylle, badstue, bad med badekar og telefon strategisk plassert på veggen ved siden av toalettet, kunne ikke veiee opp for manglende blikkfang. I 2008 fikk endelig også jeg et fullkomment hjem. En morgen hørte jeg på TV2’s God Morgen Norge. I avisrunden leste de om Anne B Ragde som hadde tegnet sin døde hund. Jeg hadde lest trilogien om Berlinerpoplene og syntes de var kjempe bra, så disse tegningene var det kanskje verdt å bore noen hull i de tykke betongveggene for. Etter litt undersøkelser på verdensveven, fant jeg fram til galleriet i Trondheim som stilte ut tegningene og hvor jeg kunne bestille dem fra. Jeg bestilte et eksemplar av alle 3 før utstillingen åpnet. Det var like greit å få det gjort. Jeg kunne jo ikke se dem likevel, forklarte jeg til eieren av galleriet i telefonen. Nå har de 3 silketrykkene fått hedersplassen over den nesten 20 år gamle røde og hullete sofaen i stuen. Alle skryter av bildene, så jeg regner det for å ha vært en vellykket investering. Jeg har flere grå og kjedelige betongvegger, så jeg ser ikke bort fra at det kan bli flere bilder som blir bestilt usette rundt omkring i framtiden. Da gjenstår det bare å kjøpe nytt inventar som passer til kunsten.

http://www.adressa.no/kultur/article1058785.ece


Har dere kunst på  veggene? Kjøper dere kunst som skal passe til inventaret, eller kjøper dere inventar som skal passe til kunsten?