Et blad fra min åpne dagbok

Den siste uken har jeg vært svært fornøyd med meg selv. Jeg har klart å følge opp min intensjon om å trene. Nei, det er ikke et nyttårsforsett, for den som måtte tro det. Ordet trene hater jeg. Det høres så fryktelig vondt ut. Trimme har en mye bedre klang. Nå har jeg lagt en slagplan. Jeg står tidlig opp hver morgen. Etter at jeg har inntatt dagens viktigste måltid, ifølge dem som liksom har greie på det, setter jeg i gang. Fyllordet liksom, har jeg helt bevisst puttet inn i denne teksten, for fingrene må jo også ha mosjon, en ekstra runde over tastaturet. Det bør helst være fri bane, der jeg farer som en tornado i trappene og på svalgangen utenfor alle hybelleilighetene i 4. etasje, som om jeg skulle hatt en viss mannn i hælene. Lyden fra mine trampende føtter, gir gjenklang i betongveggene. De siste dagene har det vært sol i regnbyen, og det er meldt om sol i helgen også. Da blir det altså fysisk fostring om morgenen, før jeg får oppfylt energilageret etterpå. For dem som har øyne som virker som de skal, er jeg nok et syn, der jeg sitter på en rimbelagt benk, innpakket i tjukk vinterkåpe, støvletter, lue og hansker. Ingen ting av dette er pelsbelagt, så dere trenger ikke gi meg på pelsen, for å ha benyttet meg av dyr som har måttet lide unødvendig. Jeg kan berolige alle helsearbeidere med at jeg bruker tykke bæreposer fra Bergens mest utsøkte butikker, som sitteunderlag, slik at dere skal slippe å få en ekstra pasient med diagnosen blærebetennelse.

Hvis jeg publiserer dette innlegget nå, rekker jeg kanskje noen nestenkollisjoner i trappene til, og å underholde naboene litt mer, før denne dagen også springer inn i historien.