torsdag 4. juli 2013

Jeg valgte meg en scene

Jeg sang før jeg snakket. Der jeg ble kjørt i barnevogn var jeg som en levende spilledåse, ifølge min mor. Jeg lærte meg mange av de kjente barnesangene. Fra mitt tilholdssted i baksetet av en bil, eller fra en disse på lekeplassen, fortrinnsvis av den sorten som var laget av gummidekk, kom den ene sangen etter den andre trillende som perler på en snor ut av munnen min. Jeg satte sammen et fast repertoar. Modellen til Ønskekonserten ble fulgt, og jeg delte sangene mine inn i ulike kategorier. De vertslige barnesangene, som Alle fugler, kom alltid først, etterfulgt av de religiøse, med Min båt er så liten. På slutten av min karriere, ble det hele toppet med et knippe tåredryppende og dramatiske skillingsviser. I en sal på hospitalet, var et uunnværlig innslag i denne bolken. Alle versene skulle synges. Hvis en dikter hadde skrevet ti vers, kunne jeg ikke bare utelate noen av dem. Jeg sammenlignet det med om jeg skulle henge opp et bilde på veggen, hvor en tredjedel av bildet var skåret av det. Mitt største glansnummer hadde jeg da jeg gikk på førskolen. I hvert fall er det dette min mor til stadighet vender tilbake til. På en sommeravslutnig var jeg innhyllet i grønt kreppapir fra topp til tå, mens jeg fremførte det tonesatte diktet Lille persille, av Inger Hagerup. Å synge var min favoritthobby med eller uten publikum. Mens jeg før høstet applaus for sangen, mottar jeg nå ofte rosende omtale for mine skriblerier. Jeg har funnet en ny arena. 1. juli 2011 startet jeg å blogge. På mandag feiret jeg 2–årsjubileum som blogger, men det ble dessverre forbigått i stillhet. Forhåpentligvis blogger jeg også i de neste 2 årene.

5 kommentarer:

Kjersti sa...

Jeg håper da virkelig du fortsetter å blogge! Gratulerer med 2-årsjubileet :)

Mormorfarmor Inger sa...

Gratulerer med jubileet! Herlig skildring av dine barnesanger. Jeg kjente meg igjen.... Jeg kunne også alle versa på I en sal på hospitalet, og prøvde en gang sammen med en venninne å ringe på alle som bodde i blokka og synge for dem. Det var 27 leiligheter i blokka jeg bodde i. Vi hadde håpa å få en femtiøring eller en krone fra hver. Vi ble nok ikke så rike. Men vi fikk smil tilbake. Og rakk ikke alltid alle versa før døra ble lukket igjen..

Gleder meg til neste innlegg fra deg, nå har jeg mye å gå igjennom, man kan ikke dra på ferie i denne bloggverdenen. Klarer ikke å henge med!
Inger

Cecilie von der Ohe sa...

Inger: Du er også flink til å fortelle.

Mette sa...

Hei Cecilie! Jeg kom over bloggen din helt tilfeldig - vi er tremenninger! Min far var din far sin fetter :-) Morsomt å finne bloggen din, jeg husker deg nemlig fra oppveksten :-) Vi bodde på Paradis frem til 1979. Da flyttet vi til Frekhaug. Jeg begynte i 2.klasse der.
Jeg kommer til å fortsette å følge bloggen din!
Stor klem fra Mette

Anonym sa...

For en herlig historie CEcilie, og ja du skriver godt:)