Jeg valgte meg en scene

Jeg sang før jeg snakket. Der jeg ble kjørt i barnevogn var jeg som en levende spilledåse, ifølge min mor. Jeg lærte meg mange av de kjente barnesangene. Fra mitt tilholdssted i baksetet av en bil, eller fra en disse på lekeplassen, fortrinnsvis av den sorten som var laget av gummidekk, kom den ene sangen etter den andre trillende som perler på en snor ut av munnen min. Jeg satte sammen et fast repertoar. Modellen til Ønskekonserten ble fulgt, og jeg delte sangene mine inn i ulike kategorier. De vertslige barnesangene, som Alle fugler, kom alltid først, etterfulgt av de religiøse, med Min båt er så liten. På slutten av min karriere, ble det hele toppet med et knippe tåredryppende og dramatiske skillingsviser. I en sal på hospitalet, var et uunnværlig innslag i denne bolken. Alle versene skulle synges. Hvis en dikter hadde skrevet ti vers, kunne jeg ikke bare utelate noen av dem. Jeg sammenlignet det med om jeg skulle henge opp et bilde på veggen, hvor en tredjedel av bildet var skåret av det. Mitt største glansnummer hadde jeg da jeg gikk på førskolen. I hvert fall er det dette min mor til stadighet vender tilbake til. På en sommeravslutnig var jeg innhyllet i grønt kreppapir fra topp til tå, mens jeg fremførte det tonesatte diktet Lille persille, av Inger Hagerup. Å synge var min favoritthobby med eller uten publikum. Mens jeg før høstet applaus for sangen, mottar jeg nå ofte rosende omtale for mine skriblerier. Jeg har funnet en ny arena. 1. juli 2011 startet jeg å blogge. På mandag feiret jeg 2–årsjubileum som blogger, men det ble dessverre forbigått i stillhet. Forhåpentligvis blogger jeg også i de neste 2 årene.