I Tide og utide

”Anyone over the age of thirty catching a bus can consider himself a failure.” (Margaret Thatcher) Oversatt til norsk blir dette sitatet noe sånt som: ”En hver person over 30 år som tar buss, bør regne seg som en taper.”

 

Jeg har for lengst passert 30 år. Faktisk fylte frøkenen 41 år på februar måneds siste dag i år. Det hender rett som det er at jeg tar en buss, så da er jeg vel en taper, da. Ofte blir jeg hentet med bil og kjørt hjem igjen, når det er selskapelighet og andre fornøyelser. Andre ganger tar jeg drosje, når jeg for eksempel skal på noe som er så høykulturelt eller lavkulturelt at ingen gidder å være med meg, eller jeg er blitt innkalt til time på et legekontor som befinner seg utenom de veiene som jeg har fått programmert inn på den indre harddisken. Jeg får ikke lov å kjøre bil selv, og det tror jeg dere er glade for.

 

Bussen har vært et gjennomgående innslag gjennom hele livet mitt. Da jeg var barn, var jeg regelmessig til øyekontroll på sykehuset. Min mor strente av gårde med min bror og meg inn og ut av 2 busser hver vei. Jeg husker godt de overfylte, gule, bussene fra Bergen Sporvei. Var vi heldige, var det noen som reiste seg, og ga fra seg plassen sin til den lille, stakkars, blinde jenten.

 

Ettter hvert som jeg ble større, fikk jeg behov for å utvide min snevre radius. Jeg gikk på korøving i Bergen sentrum, og bussen ble det naturlige framkomstmiddelet. GPS’en var ikke oppfunnet, og det var ikke tale om at stoppestedene kunne bli annonsert, slik som det har blitt gjort på trikken i Oslo i en årrekke, etter hva jeg har forstått. Kanskje bussjåførene i Bergen er for sjenerte. Dersom det eksisterernoe slikt som sjenerte bergensere. Sjåføren måtte gi meg beskjed når vi var kommet til holdeplassen jeg skulle av på. Der var det forhåpentligvis noen som kom for å møte meg. En gang oppsto det en misforståelse. Jeg gikk av bussen et annet sted enn der min ledsager mente det var kortest vei til dit vi skulle fra. Jeg ventet og ventet, men ingen dukket opp. Dette var lenge før det var vanlig å gå rundt med en kombinert datamaskin og telefon i lommen. Til slutt fikk jeg kontakt med en dame. Hun hjalp meg med å finne en telefonkiosk, og jeg fikk ringt og sagt hvor jeg var. Jeg legger til at denne hendelsen ikke var sjåføren sin feil, men at det var jeg som hadde misoppfattet.

 

Sjynt å kjøra buss, er en tradisjonell Stavanger-sang. Denne morsomme sangen fant jeg ikke på Youtube, men det kan jo tenkes at den er på Spotify eller Wimp. Det har skjedd mer enn en gang at sjåføren har glemt å si ifra når jeg skulle gå av bussen. Jeg har måttet bli med til endeholdeplassen, for så å være med bussen tilbake dit jeg skulle gå av. For å se det positive i det, tenker jeg at jeg har fått en gratis sightseeing og litt ekstra for pengene. På bussen kan jeg frivillig eller ufrivillig lytte til andre medpassasjerers samtaler. Det er litt av hvert som kommer fram, kan jeg betro dere. Jeg har fått tatt del i reiseskildringer fra eksotiske land med fantastiske, fargerike narkotikaplanter. Noen ganger snakker de om meg. ”Hun er ikke helt blind, for hun ser ikke rett fram,” hørte jeg en mann si en gang.

 

I tillegg til at det både kan være underholdende og ofte en dyd av nødvendighet for meg å ta bussen, er det også en del utfordringer. Jeg stiller meg opp med min hvite stokk og GPS. Undertegnede håper at Tide er i tide, for det er utidig å komme for seint til en avtale. På noen områder kommer begge deler til kort. Det er på store holdeplasser hvor flere busser stopper, og da gjerne også samtidig. Da blir det vrient å finne riktig buss. Det lar seg vanskelig gjøre å merke dem med punktskrift. Høyttaleranlegg hvor hvilke busser som kommer blir lest opp og informasjon om rutetider, er fraværende. Selve bussen byr også på problemer. Politikerne i byen har tatt oppfordringen om mangfold på alvor. Bussene som trafikkerer i Bergen, har forskjellig design. Til tross for at det etter enkeltes oppfatning, egentlig er litt uestetisk, har noen av dem fortsatt den lange snoren til å trekke i, for å signalisere at man skal av på neste stopp. Andre har en godt gjemt knapp under vinduet, på seteryggen foran, eller på stangen ut mot midtgangen. Det å finne en sitteplass kan også være en utfordring. Hvordan setene står varierer fra buss til buss. Kan noen fortelle meg logikken i at setet som er helt foran, og som er reservert for funksjonshemmede, har et høyt trinn som man må stige opp for? Det burde vel  vært på motsatt side, så det var lett synlig for sjåføren?

 

Skyss er en enhet i Hordaland fylkeskommune. Den har ansvaret for kollektivtransporten, , ferge, og hurtigbåt. Skyss kjører ikke noe av dette selv. Det er det ulike transportselskaper som gjør, etter at de har fått tildelt kontrakter gjennom anbudskonkurranser. I Bergen er det Tide Buss som frakter busspassasjerer.

 

Ha en fin kveld med eller uten tilgjengelighet, tidsnød og punktlighet!