Virkelighetsflukt

Noen mennesker finner først ut når de har levd noen år, at de har en annen seksuell legning enn den de trodde de hadde. Da kommer de ut av skapet, som det populært kalles.

 

Hele livet har jeg visst at jeg er bibliofil, og jeg har aldri prøvd å skjule det for noen. Jeg tror på åpenhet. Første gang jeg ble forelsket, var i en følebok for blinde småbarn. Den handlet om en jente som kledde på seg. Boken var håndlaget, og inne i den kunne jeg ta på både jenten selv, stol, bord, klær og andre kjente gjenstander fra dagliglivet. Jeg ble svært glad i denne boken, men en dag måtte jeg likevel gi den fra meg. Avskjeden var tung. Jeg tror den kostet omtrent 1400 kroner den gangen, for nesten 40 år siden, så det var uaktuelt å kjøpe den. Sannsynligvis var den utlånt fra Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek. De ansatte i barnehagen lagde en kopi. Det var greit, men det ble allikevel ikke det samme som originalutgaven. Siden den gang har bøker alltid betatt meg. Noen ganger sier det bare klikk allerede etter første bokside. Det taler vel for seg, for det er mye mindre tekst på en side med punktskrift, enn det er plass til på en tilsvarende side i visuell skrift. De oppdiktede personene i et oppkonstruert univers, har meg fullt og helt. Skjønt, for meg er de høyst levende, og tilstede i den verden jeg selv er en del av. Alt jeg vil, er å være sammen med mine nye venner, og jeg planlegger tiden, sånn at jeg skal bli bedre kjent med dem, og få mest mulig kvalitetstid sammen med dem. Jeg kan ikke eie andre mennesker, men mine fiktive venner kan jeg kjøpe. I hvert fall bøkene de bor i. Det å lese bøker, er til både nytte og glede. De gir meg også inspirasjon til å skrive selv. Jeg har mye tid, og den ødsler jeg mer enn gjerne av til helter og heltinner i en fengslende roman. Deres liv er jo så mye mer spennende og innholdsrikt enn mitt eget. Ofte ønsker jeg at jeg er en av dem. Deres hverdag er travel. De lever så intenst. Det skjer noe i livet deres hele tiden. De har det så hektisk, at de nesten ikke har tid til å gå på do. Ja, for når leste du sist om noen i en skjønnlitterær bok som foretok et toalettbesøk? Når alt kommer til alt, så blir vel min konklusjon, at jeg har det best slik jeg har det, her i den virkelige verden.

 

Jeg leser mest skjønnlitteratur, fortrinnsvis av norske og nordiske forfattere. Biografier og selvbiografier er også kjærkommen lektyre. Biografiene kan gjerne være uautoriserte. Jeg elsker å lese om kjendiser, men det er ikke alt jeg får med meg i blader og aviser. Da tar jeg det litt igjen ved å lese om dem i bokform. Før i tiden ble punktskriftbøkene sendt ut fra biblioteket i store kasser ”amerikakofferter”. Etter at de var lest, og låneperioden var over, ble de returnert, for at neste låntaker som var på venteliste skulle få dem. Nå er produksjonen av punktskriftbøker lagt om. Bøkene blir trykket i hefter, som blir sendt ut puljevis. Det er fint, men jeg har et ganske stort hjertesukk å slippe ut. På grunn av dårlig korrekturlesing, er bøkene skjemmet av mange trykkfeil. Det er synd, for det setter en demper på leseopplevelsen.

 

Det er teksten som er det viktige for meg. I og med at jeg ikke kan se, er bilder i bøker uten betydning. Imidlertid får jeg av og til spørsmål om jeg har noen innlegg med bilder. Her er et fotografi av meg, hvor jeg leser i boken der sitatet nedenfor er hentet fra.

 

Jeg sitter på Bergen Offentlige Bibliotek og leser. På bordet ved siden av meg ligger resten av boken. I bakgrunnen ser man bokhyller fylt med bøker.

”Å lese er ikke en flukt inn i noe som ikke finnes, men en vandring inn i noe som ikke fantes, men som etterpå finnes.” Sitatet er hentet fra ”Normans område” av Jan Kjærstad.

Fingertuppene mine raser bortover linjen i stort tempo.

 

Nyt helgen, gjerne i selskap med en god bok!