Derfor låser jeg alltid døren når jeg går

De fleste oppegående mennesker tar med seg nøkkel og låser døren til sin bopæl når de forlater den. Jeg har i løpet av livet tilbrakt en god del netter på hotell. Flesteparten av mine hotelldøgn har jeg tilbrakt på norske hoteller, og det er norske hotellrom det står om i VG i dag. Låser du hotellrommet ditt når du forlater det? De fleste av oss er fra tidligere vant med at døren til hotellrommet låses automatisk når vi forlater det. Etter den store brannen på Hotel Caledonien i Kristiansand i 1986, har det blitt innført en praksis ved norske hoteller med at hotelldøren ikke automatisk går i lås når gjestene lukker døren fra utsiden. Det kan ta alt fra 60 sekunder og opp til 30 minutter før døren blir låst. Jeg har aldri blitt opplyst om dette når jeg har sjekket inn på hotell, men en sjelden gang har det blitt opplyst om i media. Når jeg går ut fra hotellrommet mitt, blir jeg enten stående på utsiden og vente til jeg hører det lille kneppet som indikerer at døren er låst, eller jeg blir stående en stund og famle med plastkortet, som jeg fikk utlevert i en fin, liten mappe i resepsjonen.  Det å låse seg inn og ut av hotellrom er ikke bare bare, skal jeg si dere. Det er minst fire veier å velge mellom å stikke kortet inn i låsen på. Som om ikke det er nok, må man stikke det inn i riktig hastighet og være rask med å trykke ned dørhåndtaket når man skal åpne døren. Det er mange ganger litt av en utfordring, synes jeg. Det er som et lotteri. Etter at jeg har truffet blink og valgt riktig vei for kortet, må jeg stikke det inn i riktig hastighet. Noen hoteller har nøkkelkort hvor jeg kan kjenne magnetstripen mens andre nøkkelkort er helt glatte og like på begge sider. Av erfaring vet jeg at det ikke er bare jeg som synes det er vanskelig  å bruke  nøkkelkort, men mange seende har også problemer med dette.

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10052439

Ha en fin sommernatt, enten den tilbringes hjemme eller på hotell.

En lykkelig barnehagetid

I Norge har vi hatt organisert barnehagedrift siden slutten av 1800-tallet. Disse barnehagene  ble kalt asyler. Deres funksjon var å forhindre barnearbeid, ren nød og å gi et tilbud til barn i familier hvor begge foreldrene måtte gå i arbeid. Barnehagene, omtrent slik vi kjenner dem i dag, kom i stand av kvinner før 1940.

http://snl.no/barnehage/historie

Jeg hadde min barnehagefartstid på 1970-tallet. Det var rundt tre års alder at jeg stiftet mitt bekjentskap med denne institusjonen. På denne tiden hadde barn av enslige mødre og barn med funksjonshemninger fortrinnsrett til plass i kommunale barnehager. Jeg har ingen dårlige minner fra denne tiden. Tvert imot fikk jeg mange impulser både av kulturell og annen art som mine foreldre og andre voksne i min nærhet kanskje ikke hadde hatt kapasitet til å gi meg. Det var blant annet i regi av barnehagen at jeg hadde mitt første besøk på mitt lokale bibliotek, hvor vi fikk være med på å plukke ut bøker som vi lånte med oss til barnehagen. I barnehagen fikk jeg lett kontakt med andre barn, og jeg ble tatt med på dagligdagse gjøremål som å vaske opp. Det sies at jeg elsket å vaske opp, og at jeg kunne stå i flere timer med en oppvask. Yndlingsbarnehagetanten min het Marita. Slik jeg husker det hadde jeg ikke full dag. Barn som tilbrakte lengre dager enn meg i barnehagen fikk middag. Å spise middag i barnehagen virket spennende, og en dag klarte jeg å mase meg til en middagsporsjon som jeg absolutt ikke hadde krav på. Den dagen hadde de litt ekstra mat til overs, og jeg tror dette måltidet måtte inntas i smug. Jeg husker ikke hva jeg spiste, bare at det smakte utrolig godt. Det var stor sorg de dagene jeg av en eller annen grunn var forhindret fra å gå i barnehagen. I løpet av mine mange sykehusopphold på denne tiden var barnehagen og fellesskapet med de andre barna der et stort savn for meg. Fra rundt tre års alder og frem til jeg var fem år, gikk jeg i vanlig barnehage. Fra jeg var fem til jeg var åtte år, gikk jeg på en førskole for synshemmede barn. Jeg har ikke like mange gode minner fra denne perioden. Mesteparten av tiden ble tilbrakt innendørs, men det var mye høytlesning som jeg satte umåtelig stor pris på. Jeg kan ennå kjenne duften av nybakt grovbrød som vi hadde fått være med på å bake, og som vi tok med oss hjem i sekken.

Fra tid til annen blusser diskusjonen opp om hvor vidt barn bør gå i barnehage eller ikke. Mitt klare standpunkt er ja til at barn bør gå i barnehage. Det er viktig både av hensyn til sosialisering og barnets utvikling. De aller minste barna bør kanskje holdes hjemme, og i hvert fall ikke ha full dag, men fra de er blitt et par år, har barn både nytte og glede av samværet med andre barn. I barnehagen gis det et pedagogisk tilbud som er bedre enn det  mange foreldre er i stand til å gi sine håpefulle.

Går barnet ditt i barnehage?

Fjøsdans på Nesheimstunet

Først av alt sier jeg takk for sist til både familie og andre jeg var sammen med sist helg. Sommertid er for mange også bryllupstid. I olsokhelgen var jeg i bryllup til min nest yngste kusine. For noen uker siden hadde jeg meg en runde i noen av Bergens klesbutikker for å kjøpe antrekk som passet til anledningen, men det skulle vise seg å være lettere gjort enn tenkt. Å finne kjole som både passer min figur og som er enkel å kle på seg uten påklederske, for ikke å snakke om også å finne tilbehør, er en utfordring for meg. Jeg slo fra meg hele kjøpe-kjole-prosjektet og gikk for den blå bergensbunaden min i stedet, som jeg fikk til konfirmasjonen.

Vi befant oss et stykke utenfor Haugesund. Etter vielsen i Vats kyrkje forflyttet bryllupsgjestene seg den korte veien til Nesheimstunet hvor festen ble avholdt. Nesheimstunet består av flere eldre bygninger som er blitt restaurert, blant annet fjøset hvor festen fant sted. Hvis dere trykker på linken til hjemmesiden til Nesheimstunet, er det forhåpentligvis bilder der som beskriver mer enn det jeg har mulighet for å gjøre. Mens vi ventet på hovedpersonene, hadde vi fått ordre om å øve oss på å spise middag. Jeg øvde ganske iherdig. Øvelsen besto nemlig av å spise frukt og å drikke champagne, noe jeg er ganske god på. Brudeparet ankom festen i en gammel, gul cabriolet som helt sikkert passet glimrende til både dagen og omgivelsene. Bryllupsmenyen besto i grove trekk av kamskjell til forrett, lam til hovedrett og sjokoladefondant med rabarbraskum til dessert. Etter hvert som måltidet skred frem, steg nervøsiteten hos meg og trolig hos en del andre også. Vi skulle ikke holde tale. Gjestene hadde forberedt et dansenummer med noen merkelige armbevegelser som skulle være overraskelse for brudeparet. På signal etter at brudgommen hadde fremført sin tale til bruden, reiste alle gjestene seg fra bordet. Etter det jeg har fått beskrevet i ettertid lyktes det ganske bra. I tillegg til brudevalsen hadde noen av de yngste bryllupsgjestene et dansenummer å underholde med i fjøset, akkompagnert av Michael Jackson. Jeg har ikke for vane å gå rundt og kjenne på folk, men denne dagen gjorde jeg det to ganger. Jeg måtte jo ta litt på kjolen til bruden. En av de mannlige gjestene var afrikaner og hadde ekte afrofletter over hele hodet. Det var min onkel som sørget for at jeg fikk kjenne på den spesielle frisyren. Jeg har fått et inntrykk av at alle familier i Haugesund har et bugnende kakebord ved festlige anledninger. Utvalget av kaker ved sist helgs begivenhet var ikke noe unntak. Sjokoladekake av den typen som serveres i barneselskaper er min favoritt. Mitt magemål var ikke stort nok til at jeg klarte å komme meg gjennom hele kake- og dessertrepertoaret på en kveld. Derfor var det  jammen bra at det bød seg en sjanse til å komme tilbake dagen etter, på selveste Olsok og fortsette der vi slapp dagen før.

http://nesheimstunet.no/


Jeg ønsker både mine bloggevenner og andre lesere en fortryllende helg med eller uten bryllupsfeiring!

Ferietid

Det ser ut til at både bloggen og jeg er i feriemodus nå for tiden. Inspirasjonen til å skrible ned morsomme, interessante eller informative blogginnlegg uteblir. Nå har jeg for så vidt ferie hele året, men feriestemningen gjør seg ekstra gjeldende i sommermånedene hvor de faste aktivitetene jeg deltar på ellers i året tar pause, og mange av dem jeg omgås befinner seg i utlendighet. Bokormen som kravler rundt inne i meg tar der imot aldri ferie. Det er hele tiden en bok der ute som han må sluke. Det er med nød og neppe at jeg klarer å presse inn dette blogginnlegget mellom to bøker. Det er nesten riktig, for bokormen tok en liten bit av en ny bok i  formiddag. Når solen skinner, er jeg å finne på den råtne trebenken vår ute i hagen, hvor fingrene mine stadig er på reise over et hav av prikker. Ellers er jeg lite på reisefot. På en typisk bergensk regnværsdag som i dag, sitter jeg inne og leser. Lesingen blir i hovedsak bare avbrutt av noen nødvendige gjøremål som å spise og sove, klesvask og matinnkjøp. Norske jordbær er fulle av C-vitaminer, og i år synes jeg de er ekstra gode. Det har kommet meg for øret at været vi hadde i vår, hadde en gunstig påvirkning på dem.

Ferieidyllen ble i går avbrutt av en rutinekontroll hos tannlegen. Den deilige smaken av cognac som jeg skrev om i et tidligere innlegg uteble dessverre, men jeg fikk ingen ubehagelige overraskelser, så da bør jeg vel likevel være fornøyd.

Har du ferie? Er du i feriemodus?

Hurra!

Jeg har tidlige i år skrevet to fødselsdagsblogginnlegg. Her kommer det tredje. I dag fyller nemlig bloggen min 1 år. En slik dag bør ikke forbigås i stillhet. Det var fredag 1. juli i 2011 at jeg skrev mitt første famlende blogginnlegg. Til tross for at jeg til tider kan være ganske fraværende her i Blogglandia, har antall lesere og følgere økt jevnt og trutt. Jeg våknet til et strålende bloggevær i dag tidlig med regn som trommet mot bakken. Hvordan feirer man en ettåring? I dag burde bloggen vært pyntet med ballonger, og jeg skulle ha stjålet et bilde av en fødselsdagskake med 1 lys, fra et sted her ute på verdensveven, som jeg sjenerøst skulle delt med både mine gamle og eventuelle nye lesere. Det går ikke. Pynting og kakebaking er noe av det jeg må ha hjelp til i både den virtuelle og i den fysiske verden. Av den grunn blir det kun den stolte bloggeierinnen som i ettermiddag forhåpentligvis får nyte et lite velsmakende sjokoladekakestykke fra Joker. Det kan vel også hende at det vanker en skillingsbolle. Iskrem hører vel også med i et vellykket fødselsdagsselskap. Nå ser jeg frem til et nytt bloggeår sammen med dere. Det begynner i dag.

Gratulerer med dagen, kjære bloggen min!

Alle gode ting er seks

Denne overskriften kan mistolkes. I hvert fall hvis man får den opplest av Stine, Vegard, Kari, eller hva de nå heter alle sammen fra den syntetiske talegjengen. Takk og pris for at jeg ikke har skrevet den på svensk, selv om svensk er mitt favorittspråk, utenom norsk, selvsagt. Det er tallet 6 det skal handle om her, og ikke det ordet som slutter med bokstaven X. Tallet 6 spiller en vesentlig rolle for meg. Faktorer som er viktige i mitt liv kan deles inn i 6 hovekategorier.

1. Jeg elsker sol.

2. Jeg liker å være ute. Når jeg har en ledsager tilgjengelig setter jeg pris på en god spasertur i og rundt byen min.

3. Jeg har ikke daglig kontakt med familien min, men min nærmeste familie betyr mye for meg. De er uunnværlige når jeg trenger hjelp til å utføre enkelte praktiske gjøremål.

4. Hvis det er et arrangement jeg ønsker å få med meg, er det lite som kan stoppe meg, selv om det krever en del planlegging.

5. tid er det jeg har mest av. Mye av tiden min bruker jeg på litteratur. Jeg prøver å unngå lydbøker. De fungerer best som sovemedisin. I motsetning til mange andre blinde foretrekker jeg å lese selv. Her klarer jeg også å flette inn tallet 6. Punktskrift tar utgangspunkt i en celle bestående av 6 punkter slik som på en terning. Ut fra disse 6 punktene dannes alle slags tegn og bokstaver. Dette har jeg skrevet om før, men jeg tillater meg en liten repetisjon. Muligens til kjedsomhet for noen, men til opplysning for eventuelle nye lesere.

6. Jeg er matelsker og matvrak. Når jeg spiser god mat kommer jeg i en slags lykkerus.

Eyvind Hellström har uttalt noe sånt som at han stiller seg tvilende til Bergen som restaurantby, men jeg må si at den dårlige restaurantbyen viste seg fra sin aller beste side forrige fredag. Da var nemlig en venninne og jeg på Potetkjelleren, som regnes som en av byens beste restauranter, om ikke den beste. Vi gikk for festspillmenyen, så nå kan vi også påberope oss å ha tatt del i de 60. festspillene. Som navnet tilsier befant restauranten seg nede i en gammel potetkjeller, men jeg tror det er lenge siden det har vært dyrket poteter der, for å si det sånn. En edderkopp som viste seg på bordet vårt, bar likevel bud om at stedet nok hadde blitt brukt til annet enn å servere gourmetmat. Den var nok neppe tenkt som en slags hvilerett. Jeg kan ikke huske at edderkopp sto oppført på menyen blant kreps, kveite, and og den utsøkte jordbærdesserten med pepperis. Inkludert apetittvekkeren før forretten og sjokoladen som ble servert som tilbehør til kaffen, kan jeg si at det her var 6 deilige retter.

http://potetkjelleren.no/

Hvilket tall betyr mest for deg?

Sverige

Jeg har alltid hatt en stor forkjærlighet for Sverige. Både svensk språk, svensk litteratur og svensker i særdeleshet, har alltid fascinert meg. Når jeg er i Sverige føler jeg meg som hjemme. I Danmark der imot, er jeg turist. Ofte har jeg skullet ønske at jeg kunne bo i Sverige. Da jeg var barn hadde jeg et ønske om å bli adoptert av en svensk familie, for at jeg kunne få gå på svensk skole og få varm mat. I Sverige hadde de Astrid Lindgren, 2 TV-kanaler og en radiokanal mer enn oss. Noe av det jeg drømte om å gjøre ved en eventuell Sverige-tur, var å få høre Sveriges Radio. Dette var lenge før Internett. Mitt første virkelige møte med Sverige, ble likevel en stor skuffelse. En sommer pakket min mor bilen med telt og soveposer, og tok med min bror og meg på biltur over grensen. Det ble min første utenlandsferie. Jeg tok med meg den gamle radioen med kassettspiller som jeg hadde fått av min morfar, men som min viltre lillebror hadde brukket antennen på. Vi havnet i Dalarna. Noen netter lå vi i telt. Jeg fikk tilfredsstilt min lengsel etter Sveriges Radio. En regnfull morgen satt jeg i bilen og hørte på en hørespillserie mens min mor pakket sammen teltet. Jeg protesterte vilt på at vi skulle kjøre videre før hørespillet var ferdig, for da ville jeg miste frekvensen. Jeg husker ikke hva det var jeg hørte på, men jeg tror nok at det viktigste var at det var Sveriges Radio, og at innholdet kom i annen rekke. På turistinformasjonen fikk min mor adressen til en dame som leide ut en kjellerleilighet til turister. Jeg var veldig spent og gledet meg til å få komme inn i et svensk privathus. Her brast de fleste av mine illusjoner om drømmelandet mitt. Plenen foran huset var grønn akkurat som plenen vår hjemme, og ikke rosa. Det at jeg trodde at gresset i Sverige var rosa, var nok litt ubevisst, men jeg ble veldig overrasket og litt skuffet over at det var grønt. Inne i huset var det helt ordinære møbler og en helt vanlig dusj. De eneste forskjellene jeg kunne finne mellom Sverige og Norge, var at i Sverige snakket de svensk, og at det var litt andre matvarer i Sverige enn i Norge.

Nå kan jeg heldigvis reise til Sverige alene hvis jeg vil. Jeg har tilbrakt flere ferier på Almåsa Konferens, som er et feriested for blinde og svaksynte i Sverige. Det ligger idyllisk til i Stockholms skjærgård.

http://almasa.se/


Sverige kommer alltid til å forbli mitt yndlingsland. Gratulerer med nasjonaldagen, alle svensker!