Det sto en benk i hagen. Og hastesak.

Jeg er ikke typen som går i demonstrasjonstog, eller setter i gang med underskriftskampanjer når det er viktige saker jeg vil ha gjennomslag for. Nå har jeg funnet ut at jeg kommer like langt med å holde munn og å bare sitte så stille som mulig og ta livet med knusende ro. Man kan komme like langt med en sitteaksjon, som med hvilken som helst gå sakte aksjon. Det kreves kun litt utholdenhet. Jeg disponerer en leilighet i en boligstiftelse for synshemmede i Bergen. Vi har en bakhage som er til felles benyttelse, men så lenge jeg har bodd her, har den vært lite brukt. Selv om jeg aldri har sett den, har jeg forstått så pass mye, at det ikke er en prydhage det er snakk om akkurat, og at den nok med fordel kunne fått besøk av NRK’s Grønn Glede. Det var en solrik og vakker sommerdag, at jeg fikk den lyse ideen om å ta turen ned i hagen vår. Fra barns ben av, har jeg vært vant til å ferdes i hager, og slekten min har fostret mange hageglade og hagegale kvinner. Jeg trodde ikke jeg var blitt smittet av dette hageviruset, men jeg må visst bare innse at jeg ikke har unnsluppet det helt likevel. Fra den dagen da jeg fant den gamle trebenken som sto i en lun krok av hagen, har jeg vært helt fortapt, eller helfrelst, er kanskje et mer dekkende ord. Dag etter dag, har jeg vært en soltilbeder, og de har blitt tilbrakt på benken. Jeg må bare tilstå at jeg har slikket i meg atskillig flere solstråler enn iskremer. Mine brune hender er forårsaket av at de hele tiden har måttet hjelpe til med å slukke min tørst etter litteratur. Jeg skulle ønske jeg kunne notere kunnskapstørst, men lærdommen jeg klarer å suge til meg fra romanene jeg leser, er minimal, og i beste fall medvirkende til at jeg blir en bedre skrivedame. Mine brune fingre er altså ikke et resultat av for mye hagearbeid og nærkontakt med jord. Jeg øyner derfor et lite håp om at jeg ikke har blitt altfor hardt angrepet av hageviruset. Hvis værgudene hadde besvart mine bønner, og sendt oss sol om dagen og regn om natten, hadde jeg nok sittet der nede sammenhengende i alle årene som har passert. For hvert år som har gått, har det gamle hagemøbelets advarsler om å bryte fullstendig sammen hvert øyeblikk som helst, blitt stadig mer faretruende. På husmøtet i vår, fikk jeg vite at det var bestemt at det skulle komme en ny benk. Å erstatte en knust vindusrute, bytte ut et ødelagt kjøleskap med et nytt, og å renovere trekkfulle leiligheter, var ikke like viktig. Det kom alt sammen langt ned på prioriteringslisten. Å skaffe en ny benk til Cecilie, var der imot en hastesak. I ukene som fulgte, ble jeg til stadighet spurt av mine naboer når vi møttes, om jeg hadde fått ny benk, som om den var tilegnet meg alene. En ettermiddag da jeg kom hjem fra byen, kunne jeg lese følgende fritt siterte meddelelse fra en nabo og venn på Facebook: ”Når solen igjen titter frem, kan du gå ned og sette deg på den nye benken. Den gamle er pensjonert.” Det gjorde jeg. IPad-en ble forkastet. Jeg tok på meg skoene og strente rett ned i hagen, for å beskue med mine egne fingre det nye hagetilskuddet. Værgudene velsigner oss ikke bare med sol og varme, men også med regn, vind og kalde vinterdager. Om solen ikke steiker sterkt nok til å vedlikeholde min brune hudkulør, og det er litt kjølig ute,, har jeg en ganske solid tilpasningsevne. Da tar jeg på meg jakke, og har gjerne med meg en tjukk bærepose til å sitte på. Den fungerer både som kuldedemper og beskyttelse mot det våte element. P.S. Dersom det ikke hadde fantes regnværsdager, er jeg redd for at dette blogginnlegget ikke villle blitt publisert.

Plastikkselskap

I historietimene på skolen lærte jeg om epoker som steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Jeg lever i plastikkalderen. En gang lant inn i framtiden er nok også vår tids epoke tatt med i lærebøkene. Når jeg tenker meg om, omgir jeg meg av plast på alle bauger og kanter. Mange moderne båter er laget av dette materialet. En gang var det noen som lanserte ideen om å konstruere plasthus, men denne planen ble lagt i grus. Jeg tror jeg er litt glad for det. Huset jeg bor i er bygget av betong, men store deler av innboet mitt er produsert av plast. Jeg kan jo begynne med å nevne tastaturet jeg nå sitter og skriver dette innlegget på. Ellers i leiligheten befinner det seg alt fra kjedelige, uunnværlige husholdningsartikler som bøtter, bosspann, tannglass og kjøkkenredskaper, til avanserte, tekniske hjelpemidler, som MP3-spiller, fargeindikator, lysindikator og leselister (punktdisplay som brukes sammen med datamaskin, nettbrett og mobiltelefon). Jeg elsker bæreposer av plast. De er så anvendelige, og kan brukes til så mangt, men noen ganger blir det for mange av dem også. I går kveld var jeg i plastikkbesøk. Jeg var hos en venninne som hadde invitert en gjeng med damer hjem til seg. Det var både kjente og ukjente, men like fullt trivelige alle sammen. Nå tror dere vel at vi fikk servert Pizza Grandiosa med smeltet plast, fordi vertinnen hadde glemt å ta av emballasjen før hun satte den inn i steikeovnen. Nei, det var herlig pai med kylling og bacon med salat som tilbehør, etterfulgt av nøttekake med iskrem til dessert. Maten hadde ikke det minste snev av plastsmak. Der imot var det en selger som demonstrerte ulike produkter fra Tupperware. Mye var gammelt nytt, men det var også en del nyheter. Selv om jeg ikke får verken gaver eller så mye som et eneste øre i provisjon for å blogge om dette, er det likevel noe jeg vil reklamere for, og som jeg absolutt kan gå god for. Boksåpneren er genial. Når man bruker den, blir det ingen skarpe kanter, og lokkene på metallboksene kan settes hele på igjen. Saksen kan demonteres, slik at man kan rengjøre den ordentlig. Det gikk meg hus forbi den gang da jeg kjøpte mitt eksemplar. Jeg tenkte at jeg nå skulle få erstattet den ødelagte saksen min med en ny, men gleden var stor da jeg fikk vite at den jeg har er like god som ny. Tupperware har livstidsgaranti på alle sine varer. http://www.tupperware.no/ Ta gjerne en kikk innom Tupperware sin nettside, sånn at du stiller forberedt dersom noen vil ha deg som gjest i sitt plastikkparty!

Morgenstemning av ...

I min barndom var det noe som het morgenkonsert på radioen, husker jeg. Det var ikke min musikksmak som var representert, så det var ikke noe stort savn da programmet ble tatt av luften. Nå våkner jeg av en helt annen type konsert i luften. Jeg foretrekker fuglesang framfor all verdens klassisk musikk. Nb! Dette innlegget er skrevet på iPad, så hvis noe er rart er dette grunnen.

Litteratur med litt mat

Som den bokormen jeg er, blir jeg varm om hjertet ved tanken på biblioteket. Noe av det jeg husker best fra mine svunne barnehageår, er våre utflukter til biblioteket. Der var jeg alltid like ivrig. Fremdeles er jeg en hyppig gjest på biblioteket, både på hovedavdelingen i sentrum og på den lokale filialen i bydelen der jeg bor. I tillegg til utlån av bøker, tilbys det flere andre tjenester. Når jeg hører om en artikkel som har stått på trykk i en avis, gjerne fra noen dager tilbake, kan jeg gå på biblioteket og ta en kopi. Da kan jeg få noen til å lese den for meg. De har også mange arrangementer. For noen år siden var det noe som de kalte ”Litteratur med litt mat”. Her fra har jeg hentet inspirasjonen til overskriften på dette innlegget. Jeg håper ikke jeg blir saksøkt for plagiat og brudd på Ånndsverkloven. Det var forfatteropplesninger. Hver gang var det besøk fra en av byens restauranter som presenterte en matrett fra menyen sin. Det ble en liten smakebit på hver av de frammøtte. Dette tiltaket ble svært populært, og man måtte være tidlig ute med å melde seg på for å få plass.

 

Den siste tiden har det poppet opp litteraturhus rundt om i landet. Bergen har også fått sin avlegger av arten. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Uten å ha væært der, var jeg ikke berettiget til å uttale meg. Sist onsdag var anledningen kommet for å sjekke ut min fødebys nye, litterære stolthet. Billetter ble kjøpt på forhånd. Dere har helt sikkert sett ansiktet hennes på TV og i aviser. For meg er hun damen med den litt spede stemmen og det kjempelange navnet Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg må trekke pusten dypt inn når jeg skal framsi navnet hennes. Hittil omfatter forfatterskapet hennes 2 bøker. Hun har skrevet en koloss av en selvbiografisk roman med tittelen ”Monstermenneske”. Den kom ut i 2012 og er hennes andre bok. Hun debuterte med ”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”. Forfatteren ble intervjuet om de 2 romanene sine, og hun leste også et avsnitt fra hver av dem. Jeg har lest den første. ”Monstermenneske” skal jeg lese så snart den er klar i punktskrift. Litteratur og mat hører sammen. Det kan vel det store mangfoldet av kokebøker som er på markedet vitne om. Til tross for min fortsatt lunkne innstilling til denne institusjonen, var den musserende vinen kald og østersene smakte av salt sjø, og tilsatt sitron og gressløk. I Bergen har vi en fin restaurant som heter Kolonialen. Det er altså ikke en kolonialbutikk med salg av melk og kjedelig grovbrød. Denne restauranten har nå fått en avdeling på Bergen Litteraturhus, og den kan absolutt anbefales.

 

Nå som jeg har vært derh, har jeg lov å si min hjertens mening om stedet. Det er fullstendig meningsløst og sløsing med offentlige midler. Hva skal vi med et litteraturhus når vi har bibliotek. Det blir jo dobbelt opp, spør dere meg. I takt med økt støtte til kulturhus og litteraturhus, skjæres det ned på bevilgningene til landets biblioteker. Eksempelvis kan jeg nevne at bibliotekfilialen i min bydel har fått reduserte åpningstider. Hva er egentlig forskjellen mellom kulturhus og litteraturhus? Etter mine snevre begreper burde vel et kulturhus også kune innbefatte litteratur. Med fare for å fornærme noen, våger jeg å påstå at det er fiffen som frekventerer disse. Jeg regner meg ikke som en av dem. I framtiden vil jeg heller støtte opp om biblioteket, enn å ødsle bort både tid og penger på høykulturelt snobberi.

Øresnop

I min barndom var kassetter hyppige forekomster som julegaver og fødselsdagspresanger. Kassetter var alltid noe som sto høyt på ønskelisten min. Når noen skulle gi meg noe, falt valget ofte på en barnekassett. Hva ellers kunne man vel gi til et blindt barn? Musikk kunne hun i det minste høre, tenkte de. Noen av kassettene jeg fikk, skilte seg ut fra den etter hvert så rikholdige samlingen jeg hadde opparbeidet meg. I noen år fikk jeg kassetter til jul med barnebøker som min tante hadde lest inn. I bakgrunnen kunne det høres et og annet ord fra min fetter og kusine som hadde sneket seg til å være med på opptakene. Det ble min introduksjon til lydbøkene. Det å tilegne meg litteratur via ørene,  var ikke noe jeg ble oppmuntret til. Tvert imot kunne det være passiviserende og gjøre meg til en dårlig punktskriftbruker. Det førte til at jeg tenkte på lydbøker som farlige, og noe som måtte unngås for en hver pris. Jeg skulle lese selv, både barnebøker og skolepensum. En dag kom det til et punkt der utvalget av bøker i punktskrift ikke strakk til for å tilfredsstille min tiltagende lesehunger. En av de farlige lydbøkene ble bestilt. Den kom i posten. Jeg satte den første kassetten inn i kassettspilleren, noe som var enda skumlere å gjøre enn å høre på bokens innhold. Tittelen erindrer jeg ikke, men jeg husker at den var spennende. Før var produksjon av bøker i pumktskrift både dyrt og en tidkrevende prosess. Ved inntoget av først åpne spolebånd, og der etter kassetter, åpnet det seg nye muligheter. I motsetning til bøker i punktskrift som bare var for blinde, kunne innlest materiale også benyttes av andre. I tillegg til at jeg var en stor lesehest, var jeg en ivrig radiolytter. Lørdagsbarnetimen var ukens høydepunkt. Barnetimeboken fra 1983 er et kjært bokminne. Bildene på etuiet som omhyllet de 2 kassettene, var identiske med omslaget på papirutgaven. Det beste var at den kom ut parallelt med den trykte boken, og at den kunne kjøpes av alle og en hver i bokhandelen. For første gang eide jeg en bok som mange av mine jevnaldrende også hadde i bokhyllene sine, og i et format som var tilpasset meg. Opp gjennom årene har jeg konsumert utallige kassetter, og i de seinere årene CD-er med høytlesning. Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) har et stort utvalg av bøker som nå blir produsert på et CD-format som kalles Daisy. Nå blir mange av de best selgende bøkene dessuten tilgjengelige som lydutgaver på det komersielle markedet. Det er helt topp. Jeg kan gå til min lokale bibliotekfilial og låne en lydbok. Av og til hender det at de har en bok jeg ønsker å høre, før den er klar hos NLB. Hvis jeg er riktig utålmodig, kan jeg gå i bokhandelen og kjøpe den. Når det er boksignering får jeg ofte en personlig hilsen fra forfatteren. I visse situasjoner kommer punktskriftbøkene til kort. På bilturer er det vanskelig å følge linjene. De bare hopper og danser under fingertuppene. Å spise middag og lese samtidig fungerer dårlig. Jeg liker å bli underholdt. Det er fantastisk å lene meg tilbake i sofaen, mens jeg lar stuen bli fylt av en stemme som formidler fortryllende ord. De blir fortært av mine ører som den lekreste sjokolade sammen med kaffen jeg lesker strupen med.

 

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_bokdag

 

I dag er det Verdens bokdag. Uansett hvilket bokformat dere foretrekker, gratulerer med dagen, alle bokelskere!

Virkelighetsflukt

Noen mennesker finner først ut når de har levd noen år, at de har en annen seksuell legning enn den de trodde de hadde. Da kommer de ut av skapet, som det populært kalles.

 

Hele livet har jeg visst at jeg er bibliofil, og jeg har aldri prøvd å skjule det for noen. Jeg tror på åpenhet. Første gang jeg ble forelsket, var i en følebok for blinde småbarn. Den handlet om en jente som kledde på seg. Boken var håndlaget, og inne i den kunne jeg ta på både jenten selv, stol, bord, klær og andre kjente gjenstander fra dagliglivet. Jeg ble svært glad i denne boken, men en dag måtte jeg likevel gi den fra meg. Avskjeden var tung. Jeg tror den kostet omtrent 1400 kroner den gangen, for nesten 40 år siden, så det var uaktuelt å kjøpe den. Sannsynligvis var den utlånt fra Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek. De ansatte i barnehagen lagde en kopi. Det var greit, men det ble allikevel ikke det samme som originalutgaven. Siden den gang har bøker alltid betatt meg. Noen ganger sier det bare klikk allerede etter første bokside. Det taler vel for seg, for det er mye mindre tekst på en side med punktskrift, enn det er plass til på en tilsvarende side i visuell skrift. De oppdiktede personene i et oppkonstruert univers, har meg fullt og helt. Skjønt, for meg er de høyst levende, og tilstede i den verden jeg selv er en del av. Alt jeg vil, er å være sammen med mine nye venner, og jeg planlegger tiden, sånn at jeg skal bli bedre kjent med dem, og få mest mulig kvalitetstid sammen med dem. Jeg kan ikke eie andre mennesker, men mine fiktive venner kan jeg kjøpe. I hvert fall bøkene de bor i. Det å lese bøker, er til både nytte og glede. De gir meg også inspirasjon til å skrive selv. Jeg har mye tid, og den ødsler jeg mer enn gjerne av til helter og heltinner i en fengslende roman. Deres liv er jo så mye mer spennende og innholdsrikt enn mitt eget. Ofte ønsker jeg at jeg er en av dem. Deres hverdag er travel. De lever så intenst. Det skjer noe i livet deres hele tiden. De har det så hektisk, at de nesten ikke har tid til å gå på do. Ja, for når leste du sist om noen i en skjønnlitterær bok som foretok et toalettbesøk? Når alt kommer til alt, så blir vel min konklusjon, at jeg har det best slik jeg har det, her i den virkelige verden.

 

Jeg leser mest skjønnlitteratur, fortrinnsvis av norske og nordiske forfattere. Biografier og selvbiografier er også kjærkommen lektyre. Biografiene kan gjerne være uautoriserte. Jeg elsker å lese om kjendiser, men det er ikke alt jeg får med meg i blader og aviser. Da tar jeg det litt igjen ved å lese om dem i bokform. Før i tiden ble punktskriftbøkene sendt ut fra biblioteket i store kasser ”amerikakofferter”. Etter at de var lest, og låneperioden var over, ble de returnert, for at neste låntaker som var på venteliste skulle få dem. Nå er produksjonen av punktskriftbøker lagt om. Bøkene blir trykket i hefter, som blir sendt ut puljevis. Det er fint, men jeg har et ganske stort hjertesukk å slippe ut. På grunn av dårlig korrekturlesing, er bøkene skjemmet av mange trykkfeil. Det er synd, for det setter en demper på leseopplevelsen.

 

Det er teksten som er det viktige for meg. I og med at jeg ikke kan se, er bilder i bøker uten betydning. Imidlertid får jeg av og til spørsmål om jeg har noen innlegg med bilder. Her er et fotografi av meg, hvor jeg leser i boken der sitatet nedenfor er hentet fra.

 

Jeg sitter på Bergen Offentlige Bibliotek og leser. På bordet ved siden av meg ligger resten av boken. I bakgrunnen ser man bokhyller fylt med bøker.

”Å lese er ikke en flukt inn i noe som ikke finnes, men en vandring inn i noe som ikke fantes, men som etterpå finnes.” Sitatet er hentet fra ”Normans område” av Jan Kjærstad.

Fingertuppene mine raser bortover linjen i stort tempo.

 

Nyt helgen, gjerne i selskap med en god bok!

I Tide og utide

”Anyone over the age of thirty catching a bus can consider himself a failure.” (Margaret Thatcher) Oversatt til norsk blir dette sitatet noe sånt som: ”En hver person over 30 år som tar buss, bør regne seg som en taper.”

 

Jeg har for lengst passert 30 år. Faktisk fylte frøkenen 41 år på februar måneds siste dag i år. Det hender rett som det er at jeg tar en buss, så da er jeg vel en taper, da. Ofte blir jeg hentet med bil og kjørt hjem igjen, når det er selskapelighet og andre fornøyelser. Andre ganger tar jeg drosje, når jeg for eksempel skal på noe som er så høykulturelt eller lavkulturelt at ingen gidder å være med meg, eller jeg er blitt innkalt til time på et legekontor som befinner seg utenom de veiene som jeg har fått programmert inn på den indre harddisken. Jeg får ikke lov å kjøre bil selv, og det tror jeg dere er glade for.

 

Bussen har vært et gjennomgående innslag gjennom hele livet mitt. Da jeg var barn, var jeg regelmessig til øyekontroll på sykehuset. Min mor strente av gårde med min bror og meg inn og ut av 2 busser hver vei. Jeg husker godt de overfylte, gule, bussene fra Bergen Sporvei. Var vi heldige, var det noen som reiste seg, og ga fra seg plassen sin til den lille, stakkars, blinde jenten.

 

Ettter hvert som jeg ble større, fikk jeg behov for å utvide min snevre radius. Jeg gikk på korøving i Bergen sentrum, og bussen ble det naturlige framkomstmiddelet. GPS’en var ikke oppfunnet, og det var ikke tale om at stoppestedene kunne bli annonsert, slik som det har blitt gjort på trikken i Oslo i en årrekke, etter hva jeg har forstått. Kanskje bussjåførene i Bergen er for sjenerte. Dersom det eksisterernoe slikt som sjenerte bergensere. Sjåføren måtte gi meg beskjed når vi var kommet til holdeplassen jeg skulle av på. Der var det forhåpentligvis noen som kom for å møte meg. En gang oppsto det en misforståelse. Jeg gikk av bussen et annet sted enn der min ledsager mente det var kortest vei til dit vi skulle fra. Jeg ventet og ventet, men ingen dukket opp. Dette var lenge før det var vanlig å gå rundt med en kombinert datamaskin og telefon i lommen. Til slutt fikk jeg kontakt med en dame. Hun hjalp meg med å finne en telefonkiosk, og jeg fikk ringt og sagt hvor jeg var. Jeg legger til at denne hendelsen ikke var sjåføren sin feil, men at det var jeg som hadde misoppfattet.

 

Sjynt å kjøra buss, er en tradisjonell Stavanger-sang. Denne morsomme sangen fant jeg ikke på Youtube, men det kan jo tenkes at den er på Spotify eller Wimp. Det har skjedd mer enn en gang at sjåføren har glemt å si ifra når jeg skulle gå av bussen. Jeg har måttet bli med til endeholdeplassen, for så å være med bussen tilbake dit jeg skulle gå av. For å se det positive i det, tenker jeg at jeg har fått en gratis sightseeing og litt ekstra for pengene. På bussen kan jeg frivillig eller ufrivillig lytte til andre medpassasjerers samtaler. Det er litt av hvert som kommer fram, kan jeg betro dere. Jeg har fått tatt del i reiseskildringer fra eksotiske land med fantastiske, fargerike narkotikaplanter. Noen ganger snakker de om meg. ”Hun er ikke helt blind, for hun ser ikke rett fram,” hørte jeg en mann si en gang.

 

I tillegg til at det både kan være underholdende og ofte en dyd av nødvendighet for meg å ta bussen, er det også en del utfordringer. Jeg stiller meg opp med min hvite stokk og GPS. Undertegnede håper at Tide er i tide, for det er utidig å komme for seint til en avtale. På noen områder kommer begge deler til kort. Det er på store holdeplasser hvor flere busser stopper, og da gjerne også samtidig. Da blir det vrient å finne riktig buss. Det lar seg vanskelig gjøre å merke dem med punktskrift. Høyttaleranlegg hvor hvilke busser som kommer blir lest opp og informasjon om rutetider, er fraværende. Selve bussen byr også på problemer. Politikerne i byen har tatt oppfordringen om mangfold på alvor. Bussene som trafikkerer i Bergen, har forskjellig design. Til tross for at det etter enkeltes oppfatning, egentlig er litt uestetisk, har noen av dem fortsatt den lange snoren til å trekke i, for å signalisere at man skal av på neste stopp. Andre har en godt gjemt knapp under vinduet, på seteryggen foran, eller på stangen ut mot midtgangen. Det å finne en sitteplass kan også være en utfordring. Hvordan setene står varierer fra buss til buss. Kan noen fortelle meg logikken i at setet som er helt foran, og som er reservert for funksjonshemmede, har et høyt trinn som man må stige opp for? Det burde vel  vært på motsatt side, så det var lett synlig for sjåføren?

 

Skyss er en enhet i Hordaland fylkeskommune. Den har ansvaret for kollektivtransporten, , ferge, og hurtigbåt. Skyss kjører ikke noe av dette selv. Det er det ulike transportselskaper som gjør, etter at de har fått tildelt kontrakter gjennom anbudskonkurranser. I Bergen er det Tide Buss som frakter busspassasjerer.

 

Ha en fin kveld med eller uten tilgjengelighet, tidsnød og punktlighet!