Ferger har ikke hjul

På Vestlandet er vi velsignet med mange fjorder. I hvert fall er det dem turistene beundrer når de er her. Det er så, men for aat vi skal komme oss frem, må alt dette vannet forseres på en eller annen måte. De siste årene er det bygget mange broer og flere undersjøiske tunneler, men før var det kun ferger som gjaldt. De har representert et ekstra hav av kjedsomhet, frustrasjon, irritasjon og tid for å komme frem til bestemmelsesstedet. Man har ikke alltid vært så nøye med å sjekke fergerutene, noe som igjen har ført til mye venting.

Mange fergeminner er knyttet til øyen Askøy vest for Bergen, hvor Norges Blindeforbund har et senter, til daglig kalt Solvik. De blinde og svaksynte barna ble kjørt av sine mødre og fedre til Skoltegrunnskaien, hvor vi ble hentet med buss. Vi kjørte om bord i fergen som fraktet oss over til Kleppestø. Den var av den sorten som brukte liten tid. Noen av oss hadde penger som truet med å brenne hull i lommene. Det gjaldt å komme fortest mulig ut av bussen og frem til kiosken. Man skulle tross alt tilbringe en hel helg langt ute på en øde øy med flere kilometer til nærmeste butikk. Det var jo uansett ikke lov å sitte inne i bussen under overfarten. Sjåføren låste døren. Etter at Askøybroen ble åpnet, ble reisetiden betraktelig mindre. Følelsen av å komme bort hjemmefra forsvant litt ved dette framskrittet i vår samferdselshistorie.

Min barndoms sommerferier tilbrakte jeg hos mormor og morfar. De kom og hentet meg rundt Sankthans og leverte meg tilbake ved inngangen til et nytt skoleår. For å reise fra Bergen til Haugesund måtte vi ta 2 ferger, en som tok ca. tre kvarter og en som tok ca. ti minutter. Medberegnet ventetid ved fergeleiene og selve overfarten gjorde det turen ekstra lang. Stakkars dem som skulle til Stavanger. De måtte ta enda en ferge. Morfar hadde vært kaptein på store båter, og det var ikke sjelden han var uenig med fergemannskapet om hvordan bilene skulle stues inn på fergen. Mamma og mormor sa forresten at han kjørte båt når han kjørte bil. På den fergen som brukte lengst tid, gikk vi alltid opp i salongen, hvor vi spiste medbrakt niste. Det var bare uøkonomiske folk som handlet i kafeen på fergen. Dem så vi litt ned på. Selv lurte jeg på hvordan fergematen smakte, men min kunnskapstørst ble ikke slukket. Tiden ble fordrevet med å følge med på hva de andre passasjerene foretok seg. Mormor og morfar kaptes i å beskrive for meg hva de gjorde og hvordan de så ut. Det var spesielt tjukke damer som fanget min oppmerksomhet og nysgjerrighet.

Mine mange fergeturer til tross, hadde jeg liten forståelse av hva en ferge egentlig var. Det var en farkost som kjørte på sjøen, og som hadde plass til mange biler inni seg. Ja, og så hadde den et hull under dekk, som det for alt i verden gjaldt å unngå, hvis jeg skulle tro min senere reservefar. Dit ble vi av og til kommandert ned. Det var nesten som verdens undergang. Noen ganger fikk jeg gå ut av bilen, og noen gikk sammen med meg om bord i fergen. Likevel var jeg i mange år forskånet for den grufulle sannheten. En dag kom de harde realitetene frem; ferger har ikke hjul, selv om de frakter biler med hjul, og selv om min brors lekeferge hadde hjul, for at han med letthet skulle kunne trekke den etter seg over stuegulvet.

Nå er det helt greit for meg at ferger er uten hjul. Jeg vet faktisk ikke hvilken funksjon de skulle hatt der ute på det våte element.

 

 

 

Nå håper jeg på en fergefri framtid.

Å velge

Det er ikke alltid lett å velge. Ofte er det temmelig vrient. Desto flere alternativer det er å velge blant, jo vanskeligere er det.

 

Det hender at to arrangementer er på samme dag og samme tidspunnkt. Da må jeg velge.

 

Noen ganger trenger jeg hjelp til å velge, som for eksempel når jeg skal handle klær. Når valget er tatt, gjerne etter litt rådslagning, blir jeg fulgt til kassen. Der er jeg ganske selvhjulpen. Selvsikkert stikker jeg bankkortet mitt inn i betalingsterminalen, tar utgangspunkt i femtalllet på det numeriske tastaturet og taster i vei.

 

 

Andre ganger der imot, tar jeg et selvstendig valg, men det er slett ikke en selvfølge at jeg skal klare å utføre det på egen hånd. Nå er det tid for å velge hvem som skal bestemme i landet vårt i de neste fire årene. Jeg har tatt et valg. Sist mandag utførte jeg min borgerplikt, og avga min forhåndsstemme på biblioteket. Jeg ble henvist til det ene avlukket i lokalet hvor det var tilrettelagt for synshemmede. I min valgkrets er vi nemlig så heldige at vi er mange blinde og svaksynte. Lenge leve både grønn og grå stær, Retinitis Pigmentosa og hva det nå heter alt sammen. I den valgkretsen jeg tilhørte før, var det ikke slik tilrettelegging, men det kan hende at det er påbudt i alle valglokaler nå, uten at jeg vet det sikkert. Etter at damen hadde forsikret seg om at jeg klarte meg selv og avgitt sitt løfte om taushet, var jeg overlatt til meg selv bak et forheng. Jeg følte meg fram blant bunker med brettede, blanke ark. Bak hver bunke fant jeg et skilleark med et partinavn som var trykket i punktskrift. Etter litt fomling fant jeg det riktige skillearket med det partiet jeg på forhånd hadde bestemt meg for. Jeg trakk ut en av de blanke lappene, for så å brette den motsatt vei, sånn at den siden som før vendte ut, nå vendte inn. Det var for at ingen skulle se hva jeg hadde stemt. Dette var en helt meningsløs handling, spør du meg. Begge sidene var jo like glatte. Jeg fant ikke et eneste punkt å sette fingeren min på. Den kvinnelige valgfunksjonæren fulgte meg bort til en urne. Der stakk jeg papiret mitt inn gjennom en sprekk. Her slutter historien.

 

 

Godt valg!

En sommer er nesten over. Og sommerlig outfit.

Jeg har vært en outsider. Denne bloggen er jo helt blottet for innlegg om outfits. Når dere ser dette, er jeg blitt en insider. I juni fant jeg ut at det var på tide å fornye min sommergarderobe. Det gjorde jeg med blant annet antrekket jeg har på meg i dag, og som dere forhåpentligvis skal få se et velregissert bilde av. Jeg liker klær med detaljer som er følbare. Ofte er de også til stor nytte når jeg skal skille plaggene fra hverandre. Fargene er jo mer til glede for andre enn meg selv. Toppen jeg har på meg er hvit og dekorert med et mønster av mange små, gliitrende steiner i forskjellige farger. Buksen er i en blå sjattering. Fargeindikatoren beskriver den som stålblå. Dere får vurdere om det medfører riktighet. Den har ingen nevneverdige detaljer. Jo, forresten, den er akkurat passe kort i beina. Lange genserermer og lange buksebein utgjør et ikke så lite problem når jeg skal kjøpe klær. For ordens skyld, både topp og bukse er kjøpt i samme butikk, Titt Inn, en fin damebutikk på kjøpesenteret Galleriet i Bergen. De svarte joggeskoene er kjøpt på GSport.

Fotografiet er tatt ute i vår hage.

Fra juni og frem til i dag, snart midten av august, har vi hatt vekslende temperaturer her på Vestlandet. Vi har kunnet nyte solfylte dager og forfriskende regn. Tor hadde med seg hammeren sin og beæret oss med sitt besøk flere ganger. Med andre ord, været i sommer har fortonet seg som livet generelt, det kunne vært bedre, men det kunne også vært verre. Det var skolestart og sangen ”En sommer er over” med Kirsti Sparbo som ble spilt i radioen som markerte overgangen fra sommer til høst for meg. Nå er det lenge siden jeg har hørt akkurat den sangen. Grunnen er uviss. Kanskje er det fordi jeg har forkastet Ønskekonserten i P1 søndag ettermiddag til fordel for andre, unnskyld meg, mer moderne medievaner. Når ens venner på Facebook skriver om sine barns første dag på SFO, og når programvertene i radio og TV annonserer sesongstart for den ene serien jeg følger med på og faste programposter, forstår jeg at noe er i gjære. Ja, og så hører jeg rykter om at fargene ute i naturen er i endring.

Ha en fortsat fin sensommer!

Hunder og galskap

Jeg blir ofte spurt om jeg har hund. Det har jeg ikke, og ikke har jeg til hensikt å skaffe meg det heller. Forhåpentligvis er jeg ikke gal, men det er muligens en viss fare for at jeg blir rammet av solstikk etter at dette innlegget er publisert. Så snart den gloheite kulen viser seg på himmelen, vil jeg helst tilbringe all min tid under dens stråler. Da sitter jeg og slumrer i solsteiken på benken i hagen i mange timer. Når solen vel og vakkert har vandret rundt huset, går jeg i ørske opp til altanen min i andre etasje, hvor jeg bader i sol til langt ut på kvelden. Måneden mellom 23. juli og 23. august blir kalt for hundedagene. Ifølge gammel folketro har mat lett for å råtne og hunder kunne bli ville og gale. Det sies at slik som været er ved inngangen til hundedagene vil det også fortsette ut perioden. Jeg husker godt første gang jeg hørte uttrykket hundedagene. Det var på en av mine lange sommerferier hos mormor i Haugesund. En av de glovarme julidagene sa mormor at nå var vi i hundedagene. Jeg kunne ikke forstå hva hundene hadde med de høye temperaturene å gjøre. http://no.wikipedia.org/wiki/Hundedagene Ha en svett dag med mye væskeinntak!

Å gjøre ingen ting

"Salighet er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel." (Egon Friedell 1878-1938) En gang hørte jeg en replikkveksling mellom to venner. - Hva gjør du når du kjeder deg? spurte den ene. - Da går jeg og legger meg, lød svaret. Uttrrykket "å sitte med hendene i fanget" har ikke den samme meningen som før. I hvert fall har det fått en annen betydning. Det er sjelden noen bare sitter der med hendene i fanget nå. I så fall har de en eller annen smartdings i form av et nettbrett eller avansert mobiltelefon som de fikler med. Hva gjorde du i helgen? eller Hva gjorde du i går? er hyppig stilte spørsmål. Like ofte blir svaret: Jeg gjorde ingen ting. Å gjøre ingen ting, er vel også å gjøre noe.

Jeg valgte meg en scene

Jeg sang før jeg snakket. Der jeg ble kjørt i barnevogn var jeg som en levende spilledåse, ifølge min mor. Jeg lærte meg mange av de kjente barnesangene. Fra mitt tilholdssted i baksetet av en bil, eller fra en disse på lekeplassen, fortrinnsvis av den sorten som var laget av gummidekk, kom den ene sangen etter den andre trillende som perler på en snor ut av munnen min. Jeg satte sammen et fast repertoar. Modellen til Ønskekonserten ble fulgt, og jeg delte sangene mine inn i ulike kategorier. De vertslige barnesangene, som Alle fugler, kom alltid først, etterfulgt av de religiøse, med Min båt er så liten. På slutten av min karriere, ble det hele toppet med et knippe tåredryppende og dramatiske skillingsviser. I en sal på hospitalet, var et uunnværlig innslag i denne bolken. Alle versene skulle synges. Hvis en dikter hadde skrevet ti vers, kunne jeg ikke bare utelate noen av dem. Jeg sammenlignet det med om jeg skulle henge opp et bilde på veggen, hvor en tredjedel av bildet var skåret av det. Mitt største glansnummer hadde jeg da jeg gikk på førskolen. I hvert fall er det dette min mor til stadighet vender tilbake til. På en sommeravslutnig var jeg innhyllet i grønt kreppapir fra topp til tå, mens jeg fremførte det tonesatte diktet Lille persille, av Inger Hagerup. Å synge var min favoritthobby med eller uten publikum. Mens jeg før høstet applaus for sangen, mottar jeg nå ofte rosende omtale for mine skriblerier. Jeg har funnet en ny arena. 1. juli 2011 startet jeg å blogge. På mandag feiret jeg 2–årsjubileum som blogger, men det ble dessverre forbigått i stillhet. Forhåpentligvis blogger jeg også i de neste 2 årene.

Det sto en benk i hagen. Og hastesak.

Jeg er ikke typen som går i demonstrasjonstog, eller setter i gang med underskriftskampanjer når det er viktige saker jeg vil ha gjennomslag for. Nå har jeg funnet ut at jeg kommer like langt med å holde munn og å bare sitte så stille som mulig og ta livet med knusende ro. Man kan komme like langt med en sitteaksjon, som med hvilken som helst gå sakte aksjon. Det kreves kun litt utholdenhet. Jeg disponerer en leilighet i en boligstiftelse for synshemmede i Bergen. Vi har en bakhage som er til felles benyttelse, men så lenge jeg har bodd her, har den vært lite brukt. Selv om jeg aldri har sett den, har jeg forstått så pass mye, at det ikke er en prydhage det er snakk om akkurat, og at den nok med fordel kunne fått besøk av NRK’s Grønn Glede. Det var en solrik og vakker sommerdag, at jeg fikk den lyse ideen om å ta turen ned i hagen vår. Fra barns ben av, har jeg vært vant til å ferdes i hager, og slekten min har fostret mange hageglade og hagegale kvinner. Jeg trodde ikke jeg var blitt smittet av dette hageviruset, men jeg må visst bare innse at jeg ikke har unnsluppet det helt likevel. Fra den dagen da jeg fant den gamle trebenken som sto i en lun krok av hagen, har jeg vært helt fortapt, eller helfrelst, er kanskje et mer dekkende ord. Dag etter dag, har jeg vært en soltilbeder, og de har blitt tilbrakt på benken. Jeg må bare tilstå at jeg har slikket i meg atskillig flere solstråler enn iskremer. Mine brune hender er forårsaket av at de hele tiden har måttet hjelpe til med å slukke min tørst etter litteratur. Jeg skulle ønske jeg kunne notere kunnskapstørst, men lærdommen jeg klarer å suge til meg fra romanene jeg leser, er minimal, og i beste fall medvirkende til at jeg blir en bedre skrivedame. Mine brune fingre er altså ikke et resultat av for mye hagearbeid og nærkontakt med jord. Jeg øyner derfor et lite håp om at jeg ikke har blitt altfor hardt angrepet av hageviruset. Hvis værgudene hadde besvart mine bønner, og sendt oss sol om dagen og regn om natten, hadde jeg nok sittet der nede sammenhengende i alle årene som har passert. For hvert år som har gått, har det gamle hagemøbelets advarsler om å bryte fullstendig sammen hvert øyeblikk som helst, blitt stadig mer faretruende. På husmøtet i vår, fikk jeg vite at det var bestemt at det skulle komme en ny benk. Å erstatte en knust vindusrute, bytte ut et ødelagt kjøleskap med et nytt, og å renovere trekkfulle leiligheter, var ikke like viktig. Det kom alt sammen langt ned på prioriteringslisten. Å skaffe en ny benk til Cecilie, var der imot en hastesak. I ukene som fulgte, ble jeg til stadighet spurt av mine naboer når vi møttes, om jeg hadde fått ny benk, som om den var tilegnet meg alene. En ettermiddag da jeg kom hjem fra byen, kunne jeg lese følgende fritt siterte meddelelse fra en nabo og venn på Facebook: ”Når solen igjen titter frem, kan du gå ned og sette deg på den nye benken. Den gamle er pensjonert.” Det gjorde jeg. IPad-en ble forkastet. Jeg tok på meg skoene og strente rett ned i hagen, for å beskue med mine egne fingre det nye hagetilskuddet. Værgudene velsigner oss ikke bare med sol og varme, men også med regn, vind og kalde vinterdager. Om solen ikke steiker sterkt nok til å vedlikeholde min brune hudkulør, og det er litt kjølig ute,, har jeg en ganske solid tilpasningsevne. Da tar jeg på meg jakke, og har gjerne med meg en tjukk bærepose til å sitte på. Den fungerer både som kuldedemper og beskyttelse mot det våte element. P.S. Dersom det ikke hadde fantes regnværsdager, er jeg redd for at dette blogginnlegget ikke villle blitt publisert.