I min barndom var kassetter hyppige forekomster som
julegaver og fødselsdagspresanger. Kassetter var alltid noe som sto høyt på
ønskelisten min. Når noen skulle gi meg noe, falt valget ofte på en
barnekassett. Hva ellers kunne man vel gi til et blindt barn? Musikk kunne hun
i det minste høre, tenkte de. Noen av kassettene jeg fikk, skilte seg ut fra
den etter hvert så rikholdige samlingen jeg hadde opparbeidet meg. I noen år
fikk jeg kassetter til jul med barnebøker som min tante hadde lest inn. I bakgrunnen
kunne det høres et og annet ord fra min fetter og kusine som hadde sneket seg til
å være med på opptakene. Det ble min introduksjon til lydbøkene. Det å tilegne
meg litteratur via ørene, var ikke noe
jeg ble oppmuntret til. Tvert imot kunne det være passiviserende og gjøre meg
til en dårlig punktskriftbruker. Det førte til at jeg tenkte på lydbøker som farlige,
og noe som måtte unngås for en hver pris. Jeg skulle lese selv, både barnebøker
og skolepensum. En dag kom det til et punkt der utvalget av bøker i punktskrift
ikke strakk til for å tilfredsstille min tiltagende lesehunger. En av de
farlige lydbøkene ble bestilt. Den kom i posten. Jeg satte den første kassetten
inn i kassettspilleren, noe som var enda skumlere å gjøre enn å høre på bokens
innhold. Tittelen erindrer jeg ikke, men jeg husker at den var spennende. Før
var produksjon av bøker i pumktskrift både dyrt og en tidkrevende prosess. Ved
inntoget av først åpne spolebånd, og der etter kassetter, åpnet det seg nye
muligheter. I motsetning til bøker i punktskrift som bare var for blinde, kunne
innlest materiale også benyttes av andre. I tillegg til at jeg var en stor
lesehest, var jeg en ivrig radiolytter. Lørdagsbarnetimen var ukens høydepunkt.
Barnetimeboken fra 1983 er et kjært bokminne. Bildene på etuiet som omhyllet de
2 kassettene, var identiske med omslaget på papirutgaven. Det beste var at den
kom ut parallelt med den trykte boken, og at den kunne kjøpes av alle og en
hver i bokhandelen. For første gang eide jeg en bok som mange av mine
jevnaldrende også hadde i bokhyllene sine, og i et format som var tilpasset
meg. Opp gjennom årene har jeg konsumert utallige kassetter, og i de seinere
årene CD-er med høytlesning. Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) har et
stort utvalg av bøker som nå blir produsert på et CD-format som kalles Daisy. Nå
blir mange av de best selgende bøkene dessuten tilgjengelige som lydutgaver på
det komersielle markedet. Det er helt topp. Jeg kan gå til min lokale
bibliotekfilial og låne en lydbok. Av og til hender det at de har en bok jeg
ønsker å høre, før den er klar hos NLB. Hvis jeg er riktig utålmodig, kan jeg
gå i bokhandelen og kjøpe den. Når det er boksignering får jeg ofte en
personlig hilsen fra forfatteren. I visse situasjoner kommer punktskriftbøkene
til kort. På bilturer er det vanskelig å følge linjene. De bare hopper og
danser under fingertuppene. Å spise middag og lese samtidig fungerer dårlig. Jeg
liker å bli underholdt. Det er fantastisk å lene meg tilbake i sofaen, mens jeg
lar stuen bli fylt av en stemme som formidler fortryllende ord. De blir fortært
av mine ører som den lekreste sjokolade sammen med kaffen jeg lesker strupen
med.
I dag er det Verdens bokdag. Uansett hvilket bokformat dere
foretrekker, gratulerer med dagen, alle bokelskere!
3 kommentarer:
Øresnop er ofte gratis. Dessuten fører det verken til vektøkning eller hull i tennene.
Å kjære deg, tenk at det ble regnet som passifiserende å høre på lydbøker. Ja, takk og pris har verden beveget seg fremover på noen felt.
Jeg holder på med Min Kamp 6 av Karl Ove Knausgård. På lydbok.
Takk for at du forteller. Når jeg skriver dette ser barna på NRK super, et program som heter Sånn er jeg og sånn er det. I dag om en gutt som er bløder. Så fant jeg bloggen din. Det ble Sånn er jeg og sånn er det for voksne!
God dag Cecilie!
Velkommen, Ellen. Jeg foretrekker fortsatt å lese selv, men i de tilfellene der bøkene ikke finnes i punktskrift, er lydbok et alternativ.
Legg inn en kommentar