Øresnop

I min barndom var kassetter hyppige forekomster som julegaver og fødselsdagspresanger. Kassetter var alltid noe som sto høyt på ønskelisten min. Når noen skulle gi meg noe, falt valget ofte på en barnekassett. Hva ellers kunne man vel gi til et blindt barn? Musikk kunne hun i det minste høre, tenkte de. Noen av kassettene jeg fikk, skilte seg ut fra den etter hvert så rikholdige samlingen jeg hadde opparbeidet meg. I noen år fikk jeg kassetter til jul med barnebøker som min tante hadde lest inn. I bakgrunnen kunne det høres et og annet ord fra min fetter og kusine som hadde sneket seg til å være med på opptakene. Det ble min introduksjon til lydbøkene. Det å tilegne meg litteratur via ørene,  var ikke noe jeg ble oppmuntret til. Tvert imot kunne det være passiviserende og gjøre meg til en dårlig punktskriftbruker. Det førte til at jeg tenkte på lydbøker som farlige, og noe som måtte unngås for en hver pris. Jeg skulle lese selv, både barnebøker og skolepensum. En dag kom det til et punkt der utvalget av bøker i punktskrift ikke strakk til for å tilfredsstille min tiltagende lesehunger. En av de farlige lydbøkene ble bestilt. Den kom i posten. Jeg satte den første kassetten inn i kassettspilleren, noe som var enda skumlere å gjøre enn å høre på bokens innhold. Tittelen erindrer jeg ikke, men jeg husker at den var spennende. Før var produksjon av bøker i pumktskrift både dyrt og en tidkrevende prosess. Ved inntoget av først åpne spolebånd, og der etter kassetter, åpnet det seg nye muligheter. I motsetning til bøker i punktskrift som bare var for blinde, kunne innlest materiale også benyttes av andre. I tillegg til at jeg var en stor lesehest, var jeg en ivrig radiolytter. Lørdagsbarnetimen var ukens høydepunkt. Barnetimeboken fra 1983 er et kjært bokminne. Bildene på etuiet som omhyllet de 2 kassettene, var identiske med omslaget på papirutgaven. Det beste var at den kom ut parallelt med den trykte boken, og at den kunne kjøpes av alle og en hver i bokhandelen. For første gang eide jeg en bok som mange av mine jevnaldrende også hadde i bokhyllene sine, og i et format som var tilpasset meg. Opp gjennom årene har jeg konsumert utallige kassetter, og i de seinere årene CD-er med høytlesning. Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) har et stort utvalg av bøker som nå blir produsert på et CD-format som kalles Daisy. Nå blir mange av de best selgende bøkene dessuten tilgjengelige som lydutgaver på det komersielle markedet. Det er helt topp. Jeg kan gå til min lokale bibliotekfilial og låne en lydbok. Av og til hender det at de har en bok jeg ønsker å høre, før den er klar hos NLB. Hvis jeg er riktig utålmodig, kan jeg gå i bokhandelen og kjøpe den. Når det er boksignering får jeg ofte en personlig hilsen fra forfatteren. I visse situasjoner kommer punktskriftbøkene til kort. På bilturer er det vanskelig å følge linjene. De bare hopper og danser under fingertuppene. Å spise middag og lese samtidig fungerer dårlig. Jeg liker å bli underholdt. Det er fantastisk å lene meg tilbake i sofaen, mens jeg lar stuen bli fylt av en stemme som formidler fortryllende ord. De blir fortært av mine ører som den lekreste sjokolade sammen med kaffen jeg lesker strupen med.

 

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_bokdag

 

I dag er det Verdens bokdag. Uansett hvilket bokformat dere foretrekker, gratulerer med dagen, alle bokelskere!